Karl Marx' betydning

for psykologien som vitenskap

 

Regi Theodor Enerstvedt

 

Dette er en trykket offentliggjøring av et foredrag jeg holdt på den s.k. marxiaden arrangert av Politisk forum, Oslo 5. mars 1983, i anledning 100-årsjubileet for Marx' død (14. mars 1883). Foredraget ble trykket i tidsskriftet Verden og Vi nr. 1/2 - 1983, 19. årgang. S. 44-56.

 

Karl Marx' betydning for psykologien som vitenskap *

1. Innledning *

2. Marx og den psykologiske vitenskapens opprinnelse *

3. Oktoberrevolusjonen og psykologien *

4. Marx og psykologien utenfor Sovjetunionen *

5. Marx og utviklingen av psykologien i Sovjetunionen *

6. Marxismen og psykologien *

 

1. Innledning

For å besvare spørsmålet om Marx' betydning for psykologien som vitenskap kunne flere problemstillinger ligge til grunn.

Vi kunne for eks. reise spørsmålet: Har sentrale psykologer som Wundt, Freud, Watson m.fl. lest Marx og utviklet sin psykologi i tilknytning til hans forståelse eller i opposisjon til denne?

En slik problemstilling kan empirisk undersøkes. Det har jeg ikke gjort. Jeg kjenner heller ikke til undersøkelser om dette. Men det er mulig slike finnes.

Jeg skal si noe om problemet ovenfor. Men det jeg først og fremst har forutsetninger for å kunne uttale meg om, er mer hva Marx har betydd for min forståelse av psykologien. Derfor blir det følgende mer om det. (1)

For å besvare eller reise spørsmålet om Marx' betydning for psykologien, må vi aller først si noe om hva vi mener med "psykologi" og med "Marx".

La oss ta det siste først.

Den snevreste betydningen av "Marx" er av ham som én levende person - hva betydde han for psykologien, for psykologene, i sin samtid? Noe videre blir å lete etter betydningen av hans verk - hva har for eks. Kapitalen betydd for psykologien? Enda videre blir det å beskjeftige seg med Marx som identisk med marxismen, d.v.s. med en teoretisk og praktisk bevegelses betydning for psykologiens utvikling. Alle disse betydningene av Marx henger sammen. Men mest interessant - og vel i Marx' ånd - er å belyse problemet ut fra den videste vinkelen. Følgelig vil jeg gjøre det.

Dernest har vi spørsmålet om hva psykologi er. Det er et komplisert og omdiskutert spørsmål. Og det har også to sider: Psykologien er på den ene side en profesjon - på den annen side en vitenskap. Som profesjon kan den dreie seg om mange forskjellige terapier eller behandlingsmåter. Disse står alltid i et forhold til psykologi og vitenskap - til grunnleggende psykologiske teorier og s.k. paradigmer (et paradigme skal vi her aller enklest bare kalle en ramme). Jeg vil imidlertid i det følgende først og fremst uttale meg om psykologien som vitenskap. Selv om det er komplisert og omdiskutert hva som er psykologiens objekt - så er det likevel ikke det som er temaet her. Derfor vil jeg bare bestemme psykologiens objekt som (det vanligvis menneskelige) individs virksomhet, først og fremst - men ikke bare - den psykiske komponent i denne virksomheten. I motsetning til for eks. sosiologiens objekt, som vi noe forenklet kunne si var et annet nivå i virksomheten, nemlig virksomhet som samfunnets virksomhet.

Med utgangspunkt i dette kan vi med en gang reise et fundamentalt problem, det som ofte (dessverre med en tilslørende språkbruk) blir kalt for individ-samfunn-problemet.

Er det slik at Marx har en samfunnsteori, men ikke en individteori?

I én mening er det åpenbart riktig: Marx utviklet ikke noen egen teori om det enkelte individs virksomhets, og særlig ikke om dets psykiske virksomhet. Vi finner ingen teori om individual-utviklingen eller om strukturen i det enkelte individ sett som et "system". Omvendt finner vi klart en teori om samfunnet som system, om dette systemets historiske utvikling og struktur.

Dette er vel det vitenskapsteoretiske, erkjennelsesteoretiske grunnlag for hele den diskusjonen som ofte har hatt to poler: den ene som vil forbinde en annen individteori med Marx' forståelse av samfunnet, eller omvendt vise at bestemte individteorier er i motstrid til Marx' forståelse. Den andre polen i diskusjonen vil stille dette problemet på en annen måte - en måte jeg skal vende tilbake til. Det s.k. individ-samfunn-problemet har imidlertid flere viktige sider. Den ene stadig tilbakevendende side er den "strategi for frigjøring"-diskusjonen som ligger innebygget i problemet. Siden jeg ikke har tenkt å gå noe dypere inn i denne siden her, skal jeg bare slå fast at vi har et ekte problem som er knyttet til forholdet mellom psykologi of politikk. Og siden jeg nettopp ser det som et forhold, så er jeg motstander av enhver form for reduksjonisme: Individet først eller samfunnet først er en meningsløs problemstilling. Imidlertid finnes det i dag i en lang rekke høyt utviklede kapitalistiske stater (ideologiske og til dels institusjonaliserte) bevegelser som den s.k. "sosial-psykiatrien" og "anti-psykiatrien"). Til dem knytter det seg flere problematiske sider. Vi kan stille spørsmålet: Dreier det seg i diagnose og terapi her om en virkelig politisering av psykologien, eller om en psykologisering av politikken? Er det å definere alle psykiske problemer som politiske problemer det samme som å definere alle politiske som psykiske (jfr. teorien om samfunnet som "sykt")?

Denne "strategi-problematikken" skal jeg imidlertid ikke forfølge - den fortjener en særskilt behandling. Den måtte imidlertid nevnes, for å skille den fra en annen viktig side, en teoretisk side av problemet individ-samfunn (som mer korrekt burde kalles personlighet-samfunn-problemet). I virkeligheten har vel den siden konkret-historisk vært knyttet til det vi i vid forstand kunne kalle freudisme-marxisme-kontroversen. Den vender jeg tilbake til.

For etter denne innledningen kan vi nå mer presist stille noen problemer.

2. Marx og den psykologiske vitenskapens opprinnelse

Med rette blir Wundt regnet som den første psykolog. Han skapte det første psykologiske laboratorium i 1879. Han var altså en av Marx' samtidige. Men ser vi nærmere på den faglige bakgrunnen til de første psykologene, så viser det seg at de i regelen er fysiologer. Det gjelder Wundt, og det gjelder for eks. også for Freud.

Psykologien springer altså ut av fysiologien som vitenskap. Psykologien oppstår som en del av fysiologien og skiller seg først senere fra den som en egen vitenskap.

Uten noen undersøkelse av dette synes jeg det er rimelig å anta at Marx' arbeider ikke kan ha hatt noen særlig betydning for utviklingen av psykologien. Omvendt har neppe de første psykologene betydd så mye for Marx. Jeg kan ikke huske at Marx har noen henvisning til Wundt i sine arbeider. Men det kan være interessant å nevne at Engels i (sin ikke fullførte) "Naturens dialektikk", som han arbeidet med i 1870-årene og fram til Marx' død, har en henvisning til Wundt, antakelig til hans "Lehrbuch der Physiologie des Menschen". Engels viser til Wundt i forbindelse med sin behandling av livets opprinnelse i naturhistorien - et spørsmål som også er meget viktig for studiet av fundamentale psykologiske problemstillinger. Vi vet at det var en arbeidsdeling mellom Marx og Engels m.h.t. studiet av vitenskapene. Selv om Marx også studerte naturvitenskapene, deriblant fysiologien, så var studiet av de teoretiske naturvitenskapene først og fremst Engels' oppgave. Men Engels arbeidet ikke så mye med naturvitenskapene etter Marx' død. Det betyr at han arbeidet mest med dem i en tid hvor psykologien først og fremst eksisterte innen fysiologien. Og derfor bør det også nevnes at Engels inngående studerte en (fysiker og) fysiolog som selv ikke stilte seg oppgaven å utvikle en ny psykologi - slik Wilhelm Wundt gjorde - men som i tilbakeblikkets etterpåklokskap kanskje har hatt enda større eller i hvert fall like stor betydning for psykologiens utvikling, nemlig Herman von Helmholtz. Jfr. for eks. Helmholtz' forståelse av forholdet organisme-energi og også hans tegn-teori.

Det synes berettiget å påstå at (Marx og) Engels kjente godt til svært mye av datidens vitenskapelige naturforståelse (for eks. også Darwins forståelse). Denne fikk også stor betydning for Marx' og Engels' helhetsforståelse. Men jeg er svært usikker på om det omvendte er tilfellet - om fysiologene og de første psykologene kjente noe særlig til den vitenskapelige samfunnsforståelse som Marx og Engels representerte. Og om de gjorde det, antar jeg altså at dette ikke kan ha fått noen stor betydning for deres forståelse av studiet av mennesket. Det synes for eks. ikke som Freud - som også hører til de første, om ikke aller første, psykologene - har vært noe influert av Marx når han utarbeidet sine grunnleggende arbeider om det ubevisste. Men seinere vet vi jo at han har kjent til Marx - for eks. gjennom diskusjonen med Reich. Og da er han i hvert fall blitt skeptisk overfor en marxistisk forståelse.

Diskusjonene innen psykologien i begynnelsen av vært århundre synes imidlertid å ha foregått helt på siden av marxismen. Og det var de samme fundamentale problemer som dagens: forholdet kropp - "sjel", hjerne - bevissthet, "det indre" - "det ytre". Dualistiske posisjoner - hvor bevisstheten fikk en egen substans - sto mot reduksjonistiske - hvor bevisstheten simpelthen forsvant eller ble et s.k. "epifenomen" som bare ledsaget menneskets handlinger, gjenspeilet dem uten noe aktivt forhold til dem. I denne diskusjonen innen psykologien (og filosofien) grep imidlertid Lenin inn med sitt fundamentale filosofiske arbeid "Materialisme og empiriokritisismen" som kom i 1908. Imidlertid er det mitt inntrykk at det arbeidet ikke fikk noen særlig betydning for datidens psykologer. Tvert i mot synes den filosofiske strømning Lenin her kritiserer - Mach' og Avenarius' empiriokritisisme - å ha fått større betydning. Empiriokritisismen - datidens "positivisme" - ble et viktig filosofisk grunnlag for behaviorismen. Og fra 1913 - da Watson kom med sitt manifest - gikk behaviorismen (adferdsteorien) sin seiersgang over verden.

Psykologien - som hadde tilkjempet seg et eget objekt, som til en viss grad hadde overvunnet både "sjeletroen" og fysiologismen og fått sitt eget vitenskapelig objekt: det psykiske, med begreper som sansefornemmelser, persepsjon, appersepsjon, tenkning, bevissthet m.fl. og en metode (introspeksjonen eller selvobservasjonen) - hadde allerede fått en strømning som oppfattet seg som "psykologi uten det psykiske". En psykologi som fornektet sitt eget objekt, en psykologi med et program om avskaffelse av det "mentalistiske" språk, d.v.s. med et program for en ny vitenskap med et nytt objekt, "adferden", og en ny observasjonsmetode som beskrev sitt objekt - adferden - i nye begreper.

På denne tiden utviklet imidlertid også Freud sin teori om mennesket, slik at vi allerede i begynnelsen av vårt århundre har fått flere sentrale strømninger i psykologien - hvor - og det var bare det jeg ville si her - Marx, Engels, Lenin, marxismen syntes å ha svært liten innflytelse.

3. Oktoberrevolusjonen og psykologien

Med Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 ble det innledet en ny etappe i psykologiens utvikling.

Oktoberrevolusjonen er et vendepunkt i menneskehetens historie.

Og i den grad vi tillegger ånd, ideer og teorier noen aktiv rolle i menneskets historie, så er det hevet over tvil at Marx - og hans store etterfølger Lenin - er den viktigste teoretiske forutsetning for dette historiske vendepunkt.

På to måter får dette en fundamental betydning for psykologien.

Menneskets situasjon blir prinsipielt en annen med Oktoberrevolusjonen. Og om mennesket er psykologiens objekt - i videste forstand, så stiller alle problemer seg på en ny måte også for psykologien etter Oktoberrevolusjonen. Dette kan vi kalle Marx' indirekte betydning for psykologien.

Men med Oktoberrevolusjonen, med dannelsen og utviklingen av Sovjetunionen, får Marx en direkte åpenbar betydning for utviklingen av psykologien. Mange psykologer og andre intellektuelle i Europa hilste revolusjonen i Russland velkommen. Og framveksten av arbeiderbevegelsen førte til en direkte forbindelse mellom det vi i stikkords form kan antyde slik: Sovjetunionen - arbeiderklassen - arbeiderbevegelsen - marxismen - psykologien. Det ble en forbindelse på mange plan og mellom mange strømninger i psykologien. Og i dag er det vel riktig å si at ingen strømning innen psykologien (som har en viss faglig kvalitet) er upåvirket av Marx og marxismen. Graden av påvirkning, av tiltrekning eller frastøting, bruk av Marx eller opposisjon til Marx varierer imidlertid.

Den historiske utvikling førte av flere grunner - som jeg ikke skal omtale nærmere her - til at utviklingen av psykologien i Sovjetunionen og utviklingen av psykologien utenfor Sovjetunionen litt etter litt kom til å bevege seg - ikke upåvirket av hverandre, men likevel - nokså isolert fra hverandre.

La meg først peke på noen få trekk ved utviklingen av psykologien utenfor Sovjetunionen.

4. Marx og psykologien utenfor Sovjetunionen

Jeg understreker at meningen i denne sammenhengen er en eksemplifisering av noen problemer, ikke det å gi en historisk oversikt over psykologiens utvikling. Det ville i så fall bli en svært skjev framstilling, siden jeg ikke skal omtale svært viktige strømninger. Jeg skal nemlig holde meg til de strømninger jeg har antydet: freudismen, behaviorismen - deres forhold til marxismen, og marxismens forhold til dem.

La oss ta behaviorismen først. Og med en gang stille spørsmålet: Hvorfor har alltid så mange progressive psykologer, som åpenbart også har kjent til og hatt sympati både for Marx og arbeiderbevegelsens kamp, gått i den intellektuelle revesaksen som behaviorismen i alle dens - i hvert fall radikale - strømninger er? For en gangs skyld kan vi si at svaret er enkelt: Fra Watson til Skinner er et hovedpoeng ved behaviorismen at forandrer man de ytre forhold, omgivelsene, samfunnet, så forandrer man mennesket. Og det er helt i samsvar med en marxistisk forståelse. For en del psykologer har derfor en radikal samfunnsforståelse som har understreket samfunnsforholdenes betydning for det enkelte individs adferd (samt ønsket en grunnleggende forandring av samfunnsforholdene) og resultatene av behaviorismens eksperimenter og behandlingsmetoder vært i samsvar med hverandre, gjensidig bekreftet og bestyrket hverandre. I tillegg har det vært et annet grunnlag for denne "alliansen", nemlig et erkjennelsesteoretisk og vitenskapelig: til å begynne med var det en nær forbindelse mellom behaviorismen og Pavlovs fysiologi. Pavlov selv var aldri marxist, men han kom til å få en grunnleggende betydning for utviklingen av en materialistisk psykologi med sin lære om de betingede reflekser - om den psykiske aktivitetens og virksomhetens fysiologiske grunnlag.

Enda klarere enn når det gjelder behaviorismen er innflytelsen fra den unge sovjetstaten, Marx' teori og arbeiderbevegelsens kamp på den strømning som har prøvd å forene freudismen med marxismen - noen ganger kalt freudomarxismen.

Jeg nevner bare to navn her: Reich og Fromm. Dette forsøket på å forene freudismen og marxismen kulminerte vel allerede i begynnelsen av 30-årene, og vi fikk en strømning som etterhvert kom til å oppfatte seg i motsetning både til Freud og Marx.

Fromm utviklet seg seinere mer i retning av det som er blitt kalt for humanistisk psykologi. Dermed kan man også si at det går en innflytelse fra Marx til en sterk strømning i den humanistiske psykologien (representert nettopp ved Fromm m.fl.). Særlig Marx' ungdomsarbeider synes å være viktige for Fromm.

I 60-70-årene kan vi så igjen konstatere nye forsøk på å forene mer freudske forståelser med marxistiske. Et kjent navn her er Alfred Lorenzer. Han hører til den s.k. "Frankfurter-tradisjonen", hvor et annet kjent navn er Habermas.

Det finnes sikkert forbindelser mellom Marx og verdifulle psykologiske erkjennelser i Afrika, Kina, Syd-Amerika også. Dessverre kjenner jeg svært dårlig til psykologien disse steder. For europeere er jo verden lik Europa pluss USA. Ja, for noen er den til og med bare lik Vest-Europa pluss USA. Og for de siste er også Sovjetunionen terra incognita eller terra nullius.

5. Marx og utviklingen av psykologien i Sovjetunionen

Mitt forhold til samfunnsvitenskapen i Sovjetunionen skilte seg fram til begynnelsen av 60-årene ikke fra det jeg tror var typisk blant intellektuelle i Vest-Europa: Sovjetmarxismen var ingen vitenskap - den var propagandistisk, dogmatisk og mekanisk. Uttrykket "Sovjetmarxismen" var nærmest å regne for et skjellsord.

Møtet med Sovjetpsykologien ble dermed for meg en sjokkartet opplevelse. Og jeg kan takke mine studier i DDR for at jeg - for så vidt da gjennom en omvei - støtte på arbeider av sovjetiske psykologer. min vei gikk faglig fra pedagogikken (studiet av utdanningssystemet i DDR, av polyteknisk dannelse) til psykologien.

Sjokket besto i følgende smertefulle erkjennelse: Det var min egen forståelse som hadde sterke trekk av propaganda, dogmatisk og mekanisk materialisme. Og jeg fant i Sovjetpsykologien nettopp den teoretiske bro jeg hadde søkt gjennom mange år: nemlig forbindelsen mellom den sentrale marx'ske tese om at mennesket blir skapt av sine forhold og den like sentrale tese fra Marx om at mennesket selv skaper disse forhold.

Det tok meg imidlertid omlag 10 år før jeg skjønte at det lå en virkelig ny forståelse hos de store Sovjetpsykologene. Og det tok meg enda lengre tid å forstå at denne psykologien ikke bare hadde et programforpliktet eller deklaratorisk forhold til Marx, men at det forelå en ekte videreutvikling av en fundamental forståelse hos Marx. Det sentrale begrep i denne forståelsen er begrepet virksomhet - hos Marx "Tätigkeit". Når jeg i dag ser tilbake, tror jeg at den viktigste forutsetningen som var til stede i meg selv for å gripe den nye forståelsen nettopp var at jeg allment, fra jeg begynte å lese Marx og samtidig ble politisk virksom i 15 årsalderen, alltid hadde tatt utgangspunkt i at mennesket var den revolusjonære skapende omformer av verden og at det dermed forandret seg selv. Men det var mer en affektiv stillingtaken enn en velbegrunnet teoretisk holdning.

Sovjetpsykologien har videreutviklet Marx - og det betyr også at denne psykologien beriker marxismen allment og også de andre samfunnsvitenskapene - pedagogikken, sosiologien, antropologien o.s.v. Jeg tror at en forståelse med utgangspunkt i virksomhetsbegrepet vil trenge dypere inn i mange samfunnsvitenskaper i årene fremover, og det vil antakelig også føre til en fornyet interesse for Marx.

La meg først si noen få ord om utviklingen av forholdet mellom Marx og psykologien i Sovjetunionen.

Også i Russland sprang psykologien ut av fysiologien. Det er nok her å nevne Setsjenov og Pavlov. I 20-årenes Sovjetunionen finner vi strømninger som vi må kunne sette etiketten "behavioristiske" og "freudske" på. Men fra slutten av 20-årene er det tydelig at studiet av Marx har nådd et gjennombrudd i den forstand at Marx' teori får en skapende betydning for psykologien. Det er blitt påstått at Marx ble tvunget ned over hodene på psykologene. Dette er en tvilsom påstand. Det er nok mulig å tvinge folk til å si mye dumt. Men det er verre å tvinge folk til å si noe klokt. I begynnelsen av 30-årene har allerede Kornilov, Blonski, Bassov m.fl. ytt viktige bidrag til utviklingen av en psykologi bygget på Marx' grunnleggende forståelse. Og litt etter litt får vi bidragene fra dem som seinere også er blitt så kjent i Vest-Europa og USA: Wygotski, Luria, Leontjev, Rubinstein m.fl.

Vi må ikke oppfatte denne psykologien som en psykologi som "taler med én stemme". Det har alltid vært, og er fremdeles, store diskusjoner innenfor sovjetisk psykologi. Og som i alle land blir et trekk ved slike diskusjoner også at de går sammen med eller følges av "administrative tiltak".

6. Marxismen og psykologien

Motsetninger og diskusjoner kjennetegner også den psykologien som i 60-70-årene med utgangspunkt i Marx og til dels i Sovjetpsykologien har utviklet seg i Vest-Europa. Jeg tenker her særlig på den "kritiske psykologi" - hvor Holzkamp i Vest-Berlin er et sentralt navn, på Séves arbeider i Frankrike, og på tilsvarende forekomster i de nordiske land - og sikkert også i andre. I Norge har "Forum for marxistisk pedagogikk og psykologi" utviklet seg med utgangspunkt i Marx og Sovjetpsykologien. Etterhvert er forumet også blitt influert av den kritiske psykologien, og det regnes også i dag som en av den "kritiske psykologis" grupper.

Til tross for motsetninger og diskusjoner: Like korrekt som å si at Marx ikke utviklet noen egen psykologi tilsvarende sin utvikling for eks. av den politiske økonomi, like galt er det i dag å si at marxismen ikke har noen psykologi. Det finnes i dag en psykologi som tar sitt utgangspunkt i Marx og Lenin. Det er ikke det samme som å si at vi har en marxistisk psykologi. Jeg er tilhenger av uttrykket "marxisme", ja, også av "marxismen-leninismen". Men begrepene bak disse uttrykkene skjuler ikke én vitenskap. Vitenskap er pr. definisjon alltid en enkeltvitenskap. Derfor kan ikke marxismen være en vitenskap. Og den er det da heller ikke. Den er derimot vitenskapelig. Den er arbeiderklassens vitenskapelige verdensanskuelse, arbeiderklassens allmenne teori. Det peker også på dens sammenheng til arbeiderbevegelsen, til politikken. Og jeg vil argumentere for at nettopp denne sammenhengen viser at marxismen må være grunnlaget for alle vitenskapene.

Å si at marxismen har en psykologi i dag er heller ikke identisk med å si at den er ferdig utviklet. Det vil den heller aldri bli - det er nesten pinlig å si det, men antakelig nødvendig.

Det er nødvendig å kjempe for en vitenskapelig psykologi, ikke en marxistisk psykologi. Det finnes ikke og det bør ikke finnes en marxistisk psykologi, en marxistisk pedagogikk, en marxistisk sosiologi o.s.v. Vitenskapeligheten må aldri reduseres til en strømning innen enkeltvitenskapene, noe en "marxistisk psykologi", en "marxistisk pedagogikk", en "marxistisk sosiologi" uvegerlig ville bli.

På den ene side betyr dette et åpent standpunkt som erklærer krig mot alle "troer" og dogmer. På den annen side betyr det for meg et strengt forpliktende vitenskapelig og politisk standpunkt. Objektivitet er et vesentlig kjennetegn ved vitenskapen. Siden objektivitet og vitenskap er sosiale kategorier, må de begrunnes ut fra en sosial interesse. Og bare allmeninteressen kan i dypeste forstand uttrykke objektiviteten. I det kapitalistiske samfunnet kan derfor en vitenskapelig, en objektiv psykologi bare utvikles sammen med arbeiderklassens kamp. Psykologien kan bare bli vitenskapelig, objektiv, når den blir partisk til fordel for arbeiderklassen, for bare arbeiderklassens særinteresser faller i kapitalismen sammen med allmeninteressen.

Med dette har vi imidlertid ikke vist at den psykologi som vil være vitenskapelig må ta sitt teoretiske utgangspunkt i Marx. Det kan jeg heller ikke gjøre i dette foredraget - da måtte jeg prøve å vise at Marx' samfunnsteori var sann, og det er ikke oppgaven her. Men jeg skal nå prøve å illustrere hvorfor en samfunnsteori er nødvendig for å forstå menneskets natur, mennesket som biologisk vesen. La oss gjøre det ved å vende tilbake til spørsmålet om behaviorismen.

Mye av den kritikken som er rettet mot behaviorismen er etter mitt syn overfladisk og på siden - denne påstanden får stå ubegrunnet her. Den mest vesentlige kritikken mot en teori må foregå med utgangspunkt i dens egne premisser. La oss prøve å gi en slik kritikk av for eks. Skinner. Han sier at den eksperimentelle adferdsanalysen er en grein av biologien og at menneskearten ikke er noe annet og mer enn et biologisk system. Som kjent mener jeg at dette ikke kan være rammen for en forståelse av mennesket som art. Men antar vi Skinners standpunkt, vil det vise seg at vi nettopp kan kritisere ham på hans egne premisser. For da må vi vende oss til biologien som vitenskap. Og selv om det faktisk også finnes biologer som ikke har en vitenskapelig forståelse av biologien, så er det likevel allmen enighet blant biologer om at det å observere artens særegne levemåte er fundamentalt i den biologiske forståelse av en art. For å forstå mennesket må vi da spørre:

Hva er det særegne ved menneskeartens levemåte? Ved det enkelte individs omgivelser? Det er nettopp produksjonen av livsmidler - som vi ikke finner i resten av dyreriket, det er produserte hus, biler, klær - gjenstander, det er en helt bestemt organisering av livsaktiviteten. Nettopp denne særegne aktiviteten er det Skinner ikke har utviklet begreper for, og nettopp derfor kan han heller ikke forstå menneskearten som biologisk system, for til denne særegne menneskelige aktiviteten - den jeg kaller for virksomhet - svarer det også et særegent biologisk system - menneskearten og menneskeindividet.

Hvis nå - noe jeg ikke her har vist - Marx' teori om samfunnet er den mest vitenskapelige, kan vi formulere følgende påstand: Den som vil forstå menneskets biologi, deriblant dets fysiologi på den dypeste måte, må også forstå Marx' samfunnsteori. Dette har ingenting med reduksjonisme å gjøre - det skulle ikke være nødvendig å si at et studium av menneskets biologi også må være et studium av anatomi, kjemi og fysikk o.s.v. Men den som vil forstå den særegne organisering av mennesket som fysisk, kjemisk og fysiologisk prosess, må forstå denne prosessens særegne vekselvirkning med sine omgivelser og følgelig også det særegne ved disse omgivelser. Sagt enkelt, men svært presist: Den som for eks. vil forstå den menneskelige hjernen og den menneskelige håndens fysiologi, må forstå arbeidet og arbeidets organisering.

På dette grunnlaget kan vi nå også vende tilbake til spørsmålet om Freud og freudo-marxismen.

Problemstillingen blir ofte her om psykoanalysen er forenlig eller uforenlig med marxismen. Dette er en meningsløs problemstilling. For hva mener vi her med psykoanalyse? Er det en forståelsesform? Er det en teori? Er det en behandlingsmetode? En individualterapi? Er psykoanalysen alt dette? Tenker vi på Freuds, Reichs eller Horneys psykoanalyse?

Saken er den at ordet "psykoanalyse" har en prinsipielt annen form for mangetydighet enn for eks. ordet "marxisme" - som jo også kan tillegges flere betydninger.

Mer meningsfylt er det derfor å reise spørsmålet om forholdet mellom freudisme og marxisme og presisere at vi da diskuterer teorier på samme nivå, for eks. to helhetsforståelser. I neste omgang kan vi så skille mellom forskjellige helhetsforståelser innen den freudske tradisjon, for eks. mellom Freuds, Reichs og Horneys forståelse av menneskets vesen - og deretter se disse forståelser i forhold til Marx' forståelse av menneskets vesen.

Spørsmålet om menneskets vesen inneholder i hvert fall to viktige problemer som jeg skal forsøke å reise.

Det første problemet er følgende: Hvis det menneskelige individets vesen først og fremst er å forstå som samfunnsvesen, trenger vi da egne psykologiske kategorier? I dag kan vi besvare det spørsmålet med ja. Selv om enhver samfunnsteori også er en individteori, så trenger vi kategorier for det menneskelige individets sansning, iakttakelse, tenkning, bevissthet, evner, ferdigheter, karakter m.m. som ikke er reduserbare til kategorien for samfunnet som helhet. Siden vi i dag faktisk har kategorier som er velutviklet på det individuelle nivå, nemlig de psykologiske kategoriene, er det nå mer berettiget å spørre om vi ikke i langt større grad enn hittil også må utvikle kategorier for den åndelige vekselvirkningen på det kollektive nivå. Men her skal vi bare slå fast at de psykologiske kategoriene i videste forstand - innbefattet dyrs psykiske aktivitet - er kategorier som formidler mellom organismen og dens omgivelser, d.v.s. kategorier for vekselvirkningen mellom organisme - omgivelser. Nettopp derfor kan de verken reduseres til biologiske eller fysiologiske prosesser i organismen eller til prosesser utenfor organismen siden deres betydning jo er forholdet organisme-omgivelser. Taler vi om den særegent menneskelig psykiske aktiviteten, for eks. den del av denne som vi betegner som "bevisstheten", så er det en betegnelse for et forhold som ikke kan reduseres til bestemte hjerneprosesser, men som heller ikke kan eksistere uavhengig av disse. Det er dette forholdet som er menneskets bevissthet. Og det er nettopp menneskets bevissthet, ikke hjernens bevissthet, for hjernen har ingen bevissthet.

Hvis det er riktig at de psykologiske kategoriene er begreper for forhold, relasjoner, så må det også bety at det omvendte av det vi understreket foran er korrekt: Vi sa at den som vil forstå den menneskelige hjernen og den menneskelige håndens fysiologi, må forstå arbeidet og arbeidets organisering, nå vi vil understreke det motsatte: Den som vil forstå arbeidet og arbeidets organisering, de sosiale forhold, ja, samfunnet som helhet, må forstå menneskets fysiologi, menneskets natur. Denne fysiologi, denne natur, er ikke bare et produkt av sosialhistorien, den er også et produkt av naturhistorien. Samfunnet kan ikke være annet enn den særegne stoffskifteprosessen som bestemte (menneskelige) naturvesener (bokstavelig talt av "kjøtt og blod") i vekselvirkning har med resten av naturen. Den som vil forstå samfunnet må derfor forstå det enkelte menneskelige individs fysiologi, og uttrykt mer allment: må forstå mennesket som naturvesen. Og dette spørsmålet om "menneskets natur" var det andre problemet vi ville ta opp.

Har vår forståelse foran noe for seg, må det bli riktig å si: en uvitenskapelig teori om menneskets natur, om menneskets fysiologi, om menneskets biologiske funksjonsmåte, blir ikke bare en uvitenskapelig individteori, men med nødvendighet også en uvitenskapelig samfunnsteori. Den blir en feilaktig forståelse både av drivkreftene i det enkelte individs utvikling og i samfunnets utvikling.

Dette betyr ikke at den vitenskapelige forståelsen av menneskets natur og den vitenskapelige forståelsen av samfunnsutviklingen i alle sine deler måtte utvikle seg sammen og av én person. Det hadde vært historisk mulig at Freud kunne ha utviklet en vitenskapelig individteori relativt uavhengig av Marx og Marx en vitenskapelig samfunnsteori relativt uavhengig av Freud.

Derfor kan vi også generelt si: Ingen marxist kan på forhånd og uten vitenskapelige undersøkelser forkaste teorier eller vitenskapelige oppdagelser som oppstår uavhengig av, utenfor, eller til og med i fiendskap til de vitenskaper som har Marx som utgangspunkt. Tvert i mot sier vi med utgangspunkt i Lenin at vi uten fordommer må studere disse teorier og oppdagelser. Vi har helt klart for oss at det dannes sann kunnskap og innsikt også der hvor utgangspunktet ikke er Marx. Men studerer vi Freuds forståelse, vil jeg først våge den påstand, at hans forståelse av menneskets natur ikke kan være i samsvar med Marx' forståelse av samfunnet. Hvis det er riktig, sier vi ikke at Freuds forståelse er gal fordi den ikke er i samsvar med Marx' forståelse. Det kunne være slik at Marx' forståelse av samfunnet var gal siden den ikke er i samsvar med Freuds forståelse av menneskets natur. I kritikken av Freud må vi heller gå fram på samme måte som når vi vurderte behaviorismen: Vi ønsker nå å undersøke Freuds forståelse med utgangspunkt i hans egne premisser. Da ser vi også at vi som i tilfellet med behaviorismen må vende oss til biologien. I vår kritikk av behaviorismen var det imidlertid rimelig å påpeke behaviorismens manglende eller abstrakte forståelse av omgivelsene - siden den selv legger så stor vekt på den betydning endring av - eller manipulering med - disse omgivelser (som "stimuli" eller "forsterkninger") har for adferden. En kritikk av Freud på samme grunnlaget ville derimot være urettferdig, siden Freud forstår "omgivelsene" med utgangspunkt i menneskets natur - ikke omvendt. En s.k. "innvendig" kritikk av Freud må derfor ta hans forståelse av "menneskets natur" alvorlig - for det kunne til og med tenkes at den var korrekt, selv om Freuds forståelse av samfunnet var feilaktig. Det ville i så fall være en inkonsistens hos Freud - men slike finnes jo, og det ville være en alvorlig feil om vi overså det korrekte fordi noe annet var feilaktig.

Sentralt i Freuds forståelse av menneskets natur er hans driftsbegreper. Det er grunnlaget for at vi må gå til biologien for å forstå Freud - siden driftsbegrepene hører hjemme i den biologiske vitenskapen. Det er innen biologien vi må ta stilling til om det for eks. er holdbart å si at mennesket har en dødsdrift - slik Freud påstår. En slik drift må i så fall være en fysiologisk egenskap ved den menneskelige organismen.

Hvis Freud har rett i at mennesket er utstyrt med en dødsdrift (som han kalte Thanatos - dødens guddom, som var bror til Hypnos, søvnens guddom), kan vi komme med følgende hypotese: Siden Marx har forstått krigens årsaker i sosiale motsetninger, ikke med utgangspunkt i biologiske drifter, for eks. en dødsdrift, må Marx' forståelse av krigens årsaker være feilaktig eller i beste fall ufullstendig. En marxist kan ikke avfeie en slik hypotese uten vitenskapelig gransking. Han må undersøke om det er grunnlag i den biologiske vitenskap for en antakelse om at mennesket har en dødsdrift. Det har vi gjort. Og hva finner vi da? Vi finner at ikke en eneste anerkjent biolog noensinne har konstatert eksistensen av en slik drift. Jeg vil heller driste meg til følgende antakelse: Hvis Freuds påstand om at mennesket har en dødsdrift, er riktig, må antakelig hele den moderne biologi revideres fra grunnen av.

I det hele tatt: Jeg tror det er velbegrunnet i dag å si at den type freudisme hvor ett eller flere driftsbegreper er sentrale, ikke er vitenskapelig holdbar. Det gjelder da Freuds egen "freudisme", men også for eks. Reich' og Lorenzers. Disse er ikke u-vitenskapelige fordi de ikke er i samsvar med Marx, de er ikke i samsvar med Marx fordi de er u-vitenskapelige.

Psykologien som vitenskap må ta utgangspunkt både i en vitenskapelig biologisk teori og i en vitenskapelig samfunnsteori.

Det er nettopp det vi prøver å gjøre i den forståelsen som ofte blir kalt for virksomhetsforståelsen, d.v.s. gjennom en videreutvikling av Marx' virksomhetsbegrep og -teori sammen med utviklingen av en ny materialistisk forståelse av menneskets fysiologi. Det er med utgangspunkt i en slik helhetsforståelse jeg for eks. i boka Mennesket - Kjønn og personlighet fra 1979 har kritisert den psykologiske forståelsen til bl.a. Wilhelm Reich og Erik H. Erikson.

Hva så med psykoanalysens forhold til en psykologi med utgangspunkt i Marx? Jeg tror vi skal forbeholde ordet "psykoanalyse" for en bestemt behandlingsmåte , en bestemt terapi. Psykologiens - og psykiatriens - behandlingsmåter er ikke temaet her. For å si noe om den psykoanalytiske behandlingsmåtens forhold til en psykologi med utgangspunkt i Marx tror jeg denne behandlingsmåten måtte defineres nærmere. Selv om jeg foran kalte den "en bestemt behandlingsmåte", så er det mitt inntrykk at den kan være nokså mye forskjellig. Strengt tatt burde man vel ha gjennomgått en psykoanalyse enten som behandler, pasient eller i en eller annen form for læring, for å kunne uttale seg om den. Det har ikke jeg. Da må det heller bli slik at vi med utgangspunkt i en psykologisk forståelse som prøver å være vitenskapelig, heller må stille noen spørsmål til en slik behandlingsmåte. Det kunne være om den for eks. tar utgangspunkt i Freuds feilaktige driftsforståelse. Men selv om den gjorde det, behøvde den ikke utelukkende være en feilaktig behandlingsform (jfr. ordtaket: også en blind høne finner korn). Imidlertid er det vel også mulig at behandlingsmåten kan bevare vesentlige trekk fra Freuds metode, mens den forkaster hans grunnleggende teori om seksualiteten. Et spørsmål ingen behandlingsmåte kan unndra seg er også om det i nevneverdig grad og i et nevneverdig antall kan påvises endring til det "bedre" - en endring med en viss varighet - i en sykdomstilstand. Da blir det selvsagt i neste omgang et spørsmål om hvilket kjennetegn som legges til grunn for et mål "bedre". Men i det hele tatt: De store "følelsenes tid" burde nå være forbi i dette spørsmålet.

Like korrekt som det er å si at den allmenne psykologien som tar sitt utgangspunkt i Marx i dag er et høyere trinn i psykologiens utvikling, ikke bare en strømning - til tross for at den ennå er svært ufullstendig, like galt ville det være å påstå det samme når det gjelder forståelsen av psykisk sykdom og psykiske lidelser. Jeg tar et forbehold her om at jeg ikke kjenner den kliniske psykologien eller psykiatrien i Sovjetunionen eller andre sosialistiske stater noe særlig godt. Heller ikke andre forsøk med utgangspunkt i Marx på å utvikle nye teorier om psykiske lidelser, jeg går ut fra at slike forsøk finnes. Det er likevel mitt bestemte inntrykk at vår (marxistiske) forståelse av psykiske lidelser ikke befinner seg på noe kvalitativt høyere nivå enn andre forståelser som ikke har Marx som utgangspunkt.

I utviklingen av en dypere forståelse av psykiske lidelser og måten å behandle dem på, tror jeg at vi trenger begreper om "det ubevisste" og om "fortrengning", for å nevne to fundamentale. Freud var ikke den første som beskjeftiget seg med spørsmålet om det ubevisste, men er det ikke riktig å si at han var den første som gjorde "det ubevisste" til gjenstand for vitenskapelige undersøkelser? Vil ikke nettopp det for alltid bli en av hans store fortjenester? Likevel kan ikke "det ubevisste" i dag undersøkes med utgangspunkt i Freud, etter mitt syn. Hans forståelse av "det ubevisste" er både for grunn og til dels feilaktig, og det er nødvendig å komme fram til en dypere forståelse både av det ubevisstes "vesen" og fortrengningens "vesen" med utgangspunkt i virksomhetsforståelsen. Men selv om vi her er kommet et stykke på vei - jeg tenker for eks. på Usnadses bidrag - gjenstår ennå mye både m.h.t. teori og behandlingsmåter. Jeg vil komme tilbake til spørsmålet om "det ubevisste" i et senere arbeid.

Sammenfattende vil jeg si:

Karl Marx har hatt stor innflytelse på utviklingen av psykologien som vitenskap slik den trer fram i verden i dag. Det finnes en psykologi som tar sitt vesentlige utgangspunkt i Marx. I denne er det utviklet et kategorisystem hvor virksomhetsbegrepet er det grunnleggende begrep. Vi kan se dette som et godt utgangspunkt for en videre utvikling av kategorier, teorier og behandlingsmåter. Det kan bare gjøres i frie diskusjoner og i en skapende virksomhet - en slik videreutvikling vil være i Marx' ånd.

 

1) Etterord i artikkelen fra 1983: Foredraget er ikke i vesentlig grad bearbeidet etterpå. Siden jeg mener vitenskap også er et håndverk, understreker jeg at denne offentliggjøring ikke svarer til de krav en må stille til en vitenskapelig artikkel. Derfor har jeg med unntak av denne fotnote ikke med noen henvisninger. Offentliggjøringen er likevel ikke helt identisk med foredraget. For det første fordi noe av det som er trykket her ble sløyfet under foredraget p.g.a. knapphet på tilmålt tid. For det andre fordi foredraget ikke var skrevet helt ut. Også et foredrag og et trykket foredrag må imidlertid være bygget på vitenskapelighet, selv om kravene til vitenskapelighet ikke vil være de samme som for en vitenskapelig artikkel. Synsmåtene jeg har lagt fram her kan derfor ikke unndra seg kritikk.

 

Etterord for Internett mai 1999: Selv om det er sagt at etterpåklokskap er den eneste form for klokskap, ønsker jeg ikke i dag å føye til mer enn det som står i fotnoten foran, med unntak av at jeg har gjort noen ganske få redaksjonelle endringer for å øke lesbarheten.